Stortrives i prestegården

- Det er så mye omsorg i Rindal

Tekst og foto: Øystein Hjelle Bondhus 

Samboerparet Bjørn Vevang fra Trondheim og Anne Østeggen fra Viggja valgte å bytte ut det de omtaler som «asfalt og atter asfalt» i byen med den ærverdige Prestegården i Rindal. Det har de ikke angret et sekund på.

Det var lege han skulle bli, Bjørn Vevang. Han hadde veien klar, helt til han mot slutten av første året på videregående skulle velge om veien videre skulle gå i naturfaglig- eller samfunnsfaglig retning.

Bjørn mimrer tilbake til da læreren kom bort til ham, og spurte bryskt:

- Nå, Vevang, hva blir det til?

I og med at han ville bli lege, var den unge, ambisiøse trønderen fast bestemt på naturfag. Lærerens respons skulle imidlertid vise seg å forandre livet til Bjørn:

- Er de helt sikker?

Bjørn smiler, og forteller:

- Da skjønte jeg at slaget var tapt, og jeg sluttet på videregående etter første året.

Ble oppdaget på pianobar

Etter at han sluttet på skolen, begynte Bjørn, 17 år gammel, å livnære seg som pianist. Hans musikalske talent ble oppdaget allerede tidlig i barndommen, da han fikk en Xylofon mora kjøpte med fra Wasa-ferja.

- Foreldrene mine skjønte vel at det kunne være håp der, så de kjøpte piano, sier Bjørn.

Fire år gammel begynte han å ta pianotimer.

- Piano er som et annet morsmål for meg. Jeg bruker å si at det er det eneste jeg kan, sier Bjørn, og smiler igjen.

Han begynte som pianist i pianobaren på Britannia, men gikk etter hvert lei av å spille for fulle folk.

- Jeg ble lei hele livsstilen. Av det å legge seg klokka 5-6 om morgenen, og av å stikke innom Statoil for å kjøpe burger og smågodt på vei hjem fra jobb, sier han, og forteller at han i denne perioden la på seg 40 kilo.

Jobben i pianobaren skulle likevel vise seg å være helt avgjørende for Vevangs videre karriere. Organisten i Hegra kirke utenfor Stjørdal hørte ham nemlig spille, og han inviterte Bjørn med seg på jobb.

- Jeg kunne ingenting om kirka. Jeg var konfirmert, men det var det, sier Bjørn, som etter kort tid ble tilbudt jobb som organist i Meråker.

Allsidig bakgrunn

Året var 1996, og 21 år gammel var Bjørn plutselig i gang med organistkarrieren, som så langt må kunne sies å være svært innholdsrik:

Halvveis inn i de åtte årene han jobbet i Øvre Stjørdal prestegjeld, som organist i Hegra og Meråker, begynte Bjørn på musikkonservatoriet.

- Med min bakgrunn som restaurantmusiker, gjorde jeg ting litt annerledes, og professorene syntes ikke det var mer enn sånn passe. De reiv seg litt i håret for at jeg tok meg litt for store friheter, da jeg spilte, sier Bjørn.

Under en studietur til Paris i 2003 ble han og de andre studentene imidlertid oppfordret, av en anerkjent fransk professor, til nettopp å ta seg friheter - til å gjøre mer ut av seg.

Det passet Vevang godt, og han endte opp med å søke plass ved et diplomstudie, en solistklasse, i Paris. Han kom inn, og ble i Frankrike til 2007.

Deretter jobbet den nå 46 år gamle Vevang i både Nidarosdomen, København og Oslo, før han ble værende i Melhus i sju år. Fra Melhus gikk turen tilbake til Trondheim, der Bjørn og Anne, bortimot bokstavelig talt, fant tonen.

Dirigenten og korsangeren

Historien om hvordan de møttes er nemlig et klassisk tilfelle - om en kordirigent og en korsanger - forteller de to, som hadde vært venner i mange år før de høsten 2017 fant ut at de egentlig var noe mer.

Anne er født og oppvokst på Viggja, der hun forteller at alle kunne slektstavlene til alle, og på videregående gikk hun sammen med flere rindalinger på Orkdal videregåande skole, Follo.

- Jeg hadde fotballtrening samtidig med noen fra Rindal, og ble kjent med dem på den måten. Jeg kunne egentlig tenkt meg å prøve ut fotballen igjen, sier hun.

Etter videregående fulgte økonomiutdannelse, og jobb på ligningskontoret i Orkdal i 2001. Etter reorganiseringa av Skatteetaten dagpendlet hun til Trondheimskontoret fra 2008 til 2017, da hun flyttet til Trondheim.

Hvor Anne jobber fra, spiller ikke noen særlig rolle. Som én av tre i Norge jobber hun med brukerdialog med utland når det gjelder merverdiavgift for Norskregistrerte, utenlandske foretak (NUF). Mer spesifikt jobber Anne med de av NUF-ene som ikke trenger å ha representant i Norge.

- Av oss tre, som jobber med dette, sitter én i Rakvåg ved Fosen, ei ved Stadsbygd og jeg i Rindal. Vi trenger ikke sitte ved siden av hverandre for å løse arbeidsoppgavene våre, sier Anne.

«Ja, og atter ja» til prestegården

Når det gjelder Bjørn, er han av typen som blir rastløs når han skal sette seg i sofaen for å slappe av. I over 20 år har han jobbet mer enn det som har vært angitt i stillingsinstruksen sin. Selv om han alltid har hatt stor glede av arbeidet, ble det brått nok.

- Det var ikke slik at jeg ble nedstemt eller lei meg, men jeg fikk ikke sove om natta. Vi var så lei av å se ut vinduet og se rett i veggen til naboen, og av asfalt og atter asfalt. Under en ferietur til slekt i Nord-Troms, falt mye på plass, og vi fant ut at vi ville flytte fra byen, bort fra asfalt og stress, sier han.

At Rindal ble neste stoppested, er ikke helt tilfeldig. Via en tidligere organist har Bjørn nemlig hatt spillejobber i kommunen tidligere, og kjente derfor til kirkevergen. Da han ble tipset om ledig stilling som kantor i Stangvik, så Bjørn og Anne derfor på mulighetene for å bosette seg i Rindal.

Da de kom inn i Rindal prestegård, var saken klar.

- Med én gang vi kom hit og så prestegården, tenkte vi «Ja, og atter ja», til både huset og plassen, sier de to, som måtte si ja til å leie huset før Bjørn hadde fått vite om han fikk jobben i Stangvik eller ikke.

- Vi starta jobben med å bli kvitt boligen vår i Trondheim og klinket til. Vi sa et klart «Ja, takk!» til huset, og tenkte at resten ordner seg uansett. Så var jeg heldig og fikk jobben, sier Bjørn, som 1. september 2020 byttet ut jobben i Stangvik med stilling som kantor i Rindal. Der var han tidlig sentral i prosessen med å få finansiert og kjøpt nytt flygel til Rindal kirke.

Setter pris på den gode mottakelsen

Paret flyttet til Rindal høsten 2019, da deres felles datter Saga var tre måneder gammel. I slutten av august venter de sitt første barn født i Rindal. I tillegg har Bjørn en sønn i første klasse, som bor i Trondheim. Anne har en datter på 11 og en gutt på 21 år, som begge bor på Fannrem.

- Vi samles her annenhver helg, så da er vi en skikkelig storfamilie, sier Anne.

De to forteller at de setter stor pris på hvor godt de, som innflyttere, attpåtil i prestegarden, har blitt mottatt i Rindal.

- Det er så mye omsorg i Rindal, så vi har blitt utrolig godt mottatt. Her kommer vi utenfra og begynner å ordne og styre - det kan jo virke negativt for noen, men folk har vært veldig positive, og gitt tommel opp. Det er egentlig godt gjort, og vi er veldig takknemlige for det, sier Bjørn.

Han forteller om øyeblikket da det for alvor gikk opp for ham at by var byttet ut med bygd.

- Hun bak kassa på Extra sa plutselig at det var kommet pakke til meg. «Hvordan vet du det?», spurte jeg. «Bor ikke dere i prestegården da? Vevang?», var svaret. Da slo det meg at alle kjenner alle på bygda, smiler han.

Anne sier seg enig.

- Ja, det har vært bare positivt. De nærmeste naboene stoppa og sa hei, og henvendte seg til både oss voksne og barna. Etter hvert som tida har fått, har man også fått høre at folk flest synes det er koselig at noe skjer i prestegården - at det er lys i vinduene og at det ryddes opp rundt huset, sier hun.

Slike tilbakemeldinger setter Bjørn og Anne spesielt stor pris på. For selv om de leier prestegården, som andre leier andre hus eller leiligheter, har de stor respekt for bygget og hva det betyr for rindalingene.

- Det er et så nydelig hus og en så nydelig plass, at man må ta vare på det. Og så holder huseier, Opplysningsvesenets fond (OVF), til i Oslo...

Bjørn lar ordene henge litt, før han fortsetter:

- Det er viktig for både oss og bygda at det er fint rundt her. Da vi flyttet inn var det gjengrodd, det så ikke ut her.

Har satt i gang med vedlikehold

Vevang forteller at Rindal Sokn for lenge siden har fått lovnader om at det skulle ryddes rundt huset.

- I fjor kom vi til at vi ikke kunne vente lenger, så da sa vi fra til huseier at «Nå skjer det, vil dere være med, så meld dere på», sier Bjørn.

Etter hvert ble det et fellesprosjekt, der OVF blant annet stilte med arborist - en person som har trebehandling som yrke. Han fikk blant annet bryne seg på en usedvanlig forvokst og overgrodd hekk.

- Ja, det er en japansk syrinhekk her, som er vanskjøttet i tiårsvis. Det vil ta fem-seks år før den er som den egentlig skal, det må tas litt år etter år, sier Bjørn.

Vedlikehold av syrinhekk er ikke det eneste Vevang og Østeggen har fått gjort i og rundt prestegården.

Blant annet har Jon Ole Røen planert og ordnet mot kirka, og det er også montert lys i alle rom.

- Vi har fått gjort enkelte ting, som er helt elementært, som å montere taklys, sier Anne.

- Så det er godt man har lokale elektrikerfirma, smiler Bjørn.

Paret trives veldig godt i prestegården, og beskriver overgangen dit slik:

- Man kan vel nesten si at vi flyttet fra 140 kvadratmeter gipsvegger, sterilt, hvitt og ryddig, til 400 kvadratmeter med rot.

- Det er faktisk litt sant, ler Anne.

Kan tenke seg å kjøpe

De to venter nå på en varslet Stortingsmelding om OVF og overføring av eierskap av norske prestegårder.

- Etter hvert skal eierforholdet av landets prestegårder overføres til kirka. Det sentrale eierskapet har nok vært en hemsko, med tanke på å få solgt en del prestegårder, sier Bjørn.

Anne og Bjørn har fått brev om at det vil bli gjennomført tilstandsvurdering og verdivurdering i løpet av april.

- Vil dere være interesserte i å kjøpe prestegården?

- Det sies at vi ikke skal flytte fra Rindal, så svaret er nok ja, smiler Bjørn, og ser bort på Anne, som smiler tilbake, og sier:

- Å bo her er veldig praktisk, med gangavstand og mulighet til å sparke eller sykle til alt. Det gjør at ungene kan være selvstendige veldig tidlig for å komme seg til fotballbane, svømmehall, skole og så videre.

- Og det er til og med vann i svømmehallen her! Og kort vei til butikken. Du har alt, det er aldri noe som er noe problem, supplerer Bjørn.

Han regner med at den som kjøper prestegården må regne med å bruke flere millioner kroner på nødvendige oppgraderinger. Hvorvidt det vil være aktuelt for Bjørn og Anne å kjøpe, når den tid kommer, vil derfor også være et spørsmål om pris.

- Man kommer neppe under 2,5 millioner i må-kostnader. Så den som kjøper her, kjøper et dyrt prosjekt - men du verden, hva man får igjen! Vi har ikke lyst til å flytte herfra, og slike følelser skal man ikke kimse av, sier Bjørn, og legger til:

- Vi håper uansett at huset blir tatt vare på, slik at det kan vise seg fra sin beste side. Bygget har en posisjon i bygda, og det vil det ha på tiårsvis fortsatt.